Godt innhold på nettsider

- av Robert Herland

New York Marathon – mye mer enn et løp

Fot med joggesko som treffer asfalten.

Ett skritt om gangen, fra Staten Island til Central Park.

Gatene i New York er harde, sies det. Men omgivelsene i byen og stemningen på fortauet gjør de 42195 meterne til en løpeopplevelse på myk, grå fløyel. Fra lenge før start til lenge etter mål. 

Søndag 3. november 2013. Står opp 0315 etter en natt med svært lite søvn. Øreproppene har stengt ute lyden fra kjøleaggregatene på taket, men har ikke klart å stenge ute spenningen som kryper inn fra asfalten. Asfalten som føttene mine og femti tusen andre par føtter snart skal bryne seg på.

Smører matpakke, blander sportsdrikk på flasker, kontrollerer for siste gang at alt løpeutstyret er pakket, sier ha det til en sovende samboer Siv som hvisker lykke til og lister meg ut døra. Må rekke ferga til Staten Island 0545.

Ute på gata i Greenwich Village er det nesten ikke et menneske å se. Noen gule drosjer, en fyr som leter i søppelkassene, et par natteranglere.

Går ned på metroen ved 7th Avenue. En ung afroamerikaner sitter på en benk med ei matpakke, sikkert på vei til jobb. Ellers tomt. Et tog kommer. Feil linje. En sliten kar sjangler av, snakker irritert og gestikulerende med seg selv, skubber seg gjennom svingdørene og strever seg opp trappa. Mannen med matpakka går på toget.

The only living boy in New York

Nå har jeg følelsen av at jeg er det eneste mennesket på Manhattan. I hele New York, faktisk. Er dette virkelig dagen da jeg skal løpe maraton? Kanskje det ikke er før i morra, eller kanskje jeg bare har drømt hele greia?

Neida, der kommer toget mitt, og der sitter det heldigvis flere som jeg, med joggesko, startnummer, drikkeflasker og nerver.

Flere dukker opp på hvert stopp ned mot South Ferry Terminal. Der går jeg av og inn på fergeterminalen, og nå begynner jeg å kjenne trøkket fra arrangementet. Her vrimler det av løpere, og politi med bombehunder ønsker oss høflig velkommen. En hund snuser sånn passe interessert på posen min og den uniformerte eieren hans ønsker meg lykke til.

Så er det bare å vente igjen. Får spise litt så lenge. Brød med nutella og banan og betongsmak i rompa fra det kalde golvet.

Gudinne styrbord!

Marathoners! The 5:45 ferry to Staten Island is ready for boarding. Good luck out there! Jeg går ombord, finner meg en plass og ferga legger fra. Noen småprater om løpet og det forrige løpet de var med på, men de fleste er stille. Jeg går bort til vinduet og kikker ut i mørket. Og der er hun jo. Frihetsgudinnen i egen, svært høye person. Opplyst, hvit og stoisk med armen i været ser hun på at vi siger forbi Liberty Island i mørket.

Jeg har faktisk ikke tenkt på at Manhattan Skyline er like bak meg, men når jeg rusler ut på akterdekket går synet av den berømte skyskraperrekka rett i mellomgulvet.

Over på andre sida blir vi dirigert effektivt ut av terminalen, og turen går videre med buss bort til startområdet. Der blir jeg snust på av enda flere bombehunder og sjekket av enda flere politimenn. Så virker det som jeg går i flere kilometer før jeg er framme der hvor min pulje skal tilbringe resten av ventetida.

Sover i søppelposer

Jeg finner meg en plass på gresset i et stort telt uten vegger. Må prøve å hvile litt, men må jo også holde varmen – hvordan skal jeg klare å kombinere det her i kulda? Rundt meg er det heldigvis mange som har vært med på dette før, og har tatt med seg utstyr som om de skulle overnatte. Jeg får et par søppelsekker av ei værbitt dame, pakker meg inn i svart plast og kryper sammen i fosterstilling. Fryser fortsatt, prøver å slappe av. Etter en stund våkner jeg – og det må jo bety at jeg har sovet litt. Jøss. Søppelsekker er undervurdert.

Klar

Så er det under en time igjen til start. Jeg rister litt liv i lemmene, snører på meg løpeskoene og småjogger bort til båsen der hvor min pulje skal starte. Venter litt igjen. Blir loset inn i båsen etter hvert. Venter litt til. Kjenner at jeg kanskje burde tømt tanken en gang til før start, men nå er køene foran doene inne i båsen alt for lange. Går sikkert bra.

Ferdig

Tar av meg overtrekksklærne. Kaster bukse, jakke og de gamle skoene i kassa som skal gå til veldedighet. Liker tanken på at det kanskje går en uteligger rundt i Harlem snart med «Oslo Karateklubb” på ryggen. Så skyfles vi ut av båsen og ut i veien, et par hundre meter fra startlinja. Musikken dundrer ut av høyttalerne og en speaker kommer med noen opplysninger.

Jeg kommer i prat med en høy, tynn nordmann som skal løpe maraton for første gang. Han har som mål å komme under tre timer, noe som tilsvarer fem minutter per kilometer, påstår han. Jeg prøver å si til ham at fem minutter per kilometer tilsvarer rundt tre og en halv time, men jeg overdøves av speakeren som introduserer borgermesteren. Så er plutselig fyren borte. Jaja.

Borgermesteren prater litt, så dundrer musikken løs igjen. Enda mer prating og annonsering, og jeg prøver å holde meg i bevegelse. Endelig er det klart for start. Alle rykker tettere sammen og lengre fram. Så smeller det. Det er en del folk foran meg, men det går ganske raskt fram til startlinja, og der løsner det såpass at jeg kan begynne å løpe og setter i gang klokka.

Puljen min er blant dem som løper på nederste nivå over Verazzano-broa, så vi har øverste nivå som tak. Kaldt og vindfullt, betong og støv. Men utsikten innover mot Manhattan er det ikke noe å si på. Ingen snakker, bare lyden av føtter og pust.

Blærekatarr i Brooklyn

Over på fastlandet på Brooklyn-sida kjenner jeg at jeg definitivt ikke kan løpe helt til Central Park med full tank. Men her er det bare trafikkmaskiner og asfalt. Hvor langt er det til første drikkestasjon med toalett?

Så begynner det å dukke opp litt grønt og noen trær langs veien, og plutselig er det som om det har brutt ut smittsom blærekatarr eller kollektiv inkontinens. Den ene løperen etter den andre skjener av veien og inn bak trær, inntil betongkanter og slipper stålene løs. Jeg følger eksempelet. Tar en evighet å bli ferdig. Må jo komme meg videre, komme inn i en god flyt. Endelig. Lettet ute på veien igjen legger jeg trafikkmaskinene bak meg og setter kursen mot hyggeligere strøk.

Tusenvis av løpere over en bro under New York Marathon

50000 løpere over en vanlig New York-bro på en ikke helt vanlig søndag i november.

La festen begynne

Og det er når vi kommer inn i sentrale Brooklyn at det går opp for meg hvilken enorm folkefest dette er. Det er mennesker og musikk overalt. Det ene live-bandet etter det andre. Noen har rigget opp stereoanlegg, noen danser. Beinhard heavyrock avløser sløy reggae avløser dunkende techno avløser hip-hop.

På plakater og bannere står det Go marathoners! og Who needs toenails? og Brooklyn loves you! og You´re awesome!

Dette er jo helt utrolig. Jeg har lest en del om løpet og stemningen som arrangøren skryter av, men hadde aldri trodd det skulle være et så vanvittig trøkk. Det er sjelden jeg smiler når jeg løper, men nå gliser jeg fra øre til øre. Regntunge bakker rundt Nøklevann, kvalme intervalløkter og glovarme langturer fra Vålerenga til Kolbotn og tilbake igjen er glemt. Dette gjør det verdt hver svettedråpe.

The devil´s in the details

Jeg kjenner at den ene skoen sitter litt for løst rundt foten. Fristende å ignorere, men noe av det fascinerende med maraton er at bittesmå detaljer kan få store konsekvenser. En fillesak ved 12 kilometer blir en katastrofe ved 30, så et lite gnagsår under foten kan fort bli en gigantisk festbrems. Jeg løper til side, strammer skolissa kjapt og blir heiet videre. Sånn, nå kjennes alt perfekt ut.

En liten kulturavveksling

Kilometerne glir umerkelig unna oppover 4th Avenue og sola titter gjennom skylaget. Plutselig blir det stille. Ingen som heier langs fortauet. Hva skjer, har jeg løpt feil? Kikker meg rundt. Neida, det er fortsatt flust med løpere rundt meg.

Så ser jeg årsaken; vi er inne i et jødisk område. I sine tradisjonelle klær og hårfrisyrer rusler de rundt som om det er en helt vanlig søndag. Og det er det jo selvfølgelig også, for dem.

Men for meg er det lite som er vanlig med denne dagen. Faktisk ingenting, bortsett fra at jeg løper. Jeg løper omgitt av stillhet litt til, men så kommer jeg inn i et annet strøk, og stemningen koker igjen.

Halvgjort litt for fort

Passerer halvmaraton, godt foran skjemaet mitt. Kanskje litt for godt? Lett å bli dratt med av stemningen og gå på en smell senere. Best å roe ned litt, ikke presse i de slake stigningene.

Er ikke sikker på akkurat hvor jeg løp inn i Queens, men nå viser i hvert fall skiltene at jeg er der. Jeg passerer en løper med brynje og hjelm, og med sverd i hånda. Så passerer jeg ei dame som løper i rosa kjole med strutteskjørt.

Over broa til Manhattan. Nordover langt 1st Avenue. Ikke så mange band og så mye musikk lenger nå, men jubel og plakater hele veien.

På broa over til Bronx blir jeg passert av en høy, tynn kar som virker kjent. Jammen… det er jo han fra startområdet som skulle løpe under tre timer. I en litt urytmisk stil, men med tempo som om han skulle løpt femtusenmeter, langer han ut forbi meg, løper sikksakk mellom løperne foran meg og blir borte rundt svingen. Tydelig at han skjønte regnestykket til slutt, men jeg frykter at fasiten kom i seneste laget.

Don´t Stop Believing

Inn i Bronx, runder et hjørne, og Don´t Stop Believing med Journey tar i mot meg på full guffe. Plutselig er jeg 25 år tilbake i tid, på fest der samme låt snurrer på ei vinylplate som har vært på fest mange ganger før. Men jeg har ikke tid til å være på fest nå, må komme meg videre inn i Bronx, holde frekvensen oppe, huske å drikke. It goes on and on, and on, and on…
Over broa til Manhattan igjen er det helt stille der jeg løper på nederste nivå. Men så hører jeg bruset fra 5th Avenue langsomt bli sterkere, og når jeg runder hjørnet er jubelen fra publikum tilbake for fullt.

Snart 38 kilometer. Nå er jeg hundreogti prosent trygg på ikke å gå på noen smell, og jeg bestemmer meg for å sette inn en liten sluttspurt. Får opp en god flyt med passe frekvens. Slakt oppover langs Central Park, så inn i parken, opp mot Columbus Circle. Stappfullt av folk hele veien. Så begynner skiltene i veikanten å telle ned avstanden til mål.

Er det slutt alt?

Jeg krysser mållinja, stopper klokka og konstaterer at tida er mer enn godkjent. Føles rart å gå, beina passer liksom ikke til det akkurat nå. I det jeg får medaljen rundt nakken får jeg gåsehud og en aldri så liten klump i halsen. Ikke fordi jeg er glad for å ha klart det, jeg var sikker på å komme i mål hvis jeg ikke ble syk eller noe sånt. Ikke fordi jeg er glad for å slippe å løpe mer, jeg kunne godt fortsatt litt til. Men fordi opplevelsen har vært mye større enn jeg noen gang hadde forstilt meg, og nå er det over. Det har vært så mye mer enn bare et løp.

Jeg blir vinket videre bortover veien av funksjonærer som roper congratulations! og well done! Jeg får en pose med drikke, nøtter og sjokolade, går litt til og noen pakker på meg en oransje poncho.

Verdens beste weissbier

Det tar en evighet å komme seg ut av parken, så jeg fryser litt når jeg kommer inn på Starbucks ved Columbus Circle og treffer Siv. Får på meg tørre klær hun har tatt med, får igjen varmen. Det verker litt foran på lårene når jeg går ned trappa til metroen, men ellers er jeg overraskende pigg. Nikker til andre med oransje ponchoer, og de nikker tilbake. Aner ikke hvem de er, men vi er jo kompiser uansett vi nå.

Tilbake på hotellet venter en etterlengtet dusj, og aldri har en weissbier vært høyere eller lysere eller bedre eller mer udrøy enn den jeg drikker når vi har satt oss på baren like borti gata. Lener meg tilbake og lar inntrykkene synke enda litt lenger inn.

Din tur til å løpe maraton?

Alle med noenlunde fysiske forutsetninger kan klare å gjennomføre en maraton bare de bestemmer seg for det. Hvert år løper hundretusener denne distansen, og det er slett ikke en unik prestasjon. Men den totale opplevelsen er det lite som kan måle seg med. I hvert fall i et løp som i New York – jeg har kun det å referere til, da det var mitt første og blir mitt siste maraton.

Lurer du på om du kanskje skal løpe ditt første, og trenger et motiverende mål? Da kan jeg anbefale FINISH-skiltet i Central Park.


 

Se også:
Er du opptatt av brukeropplevelser på nett, kan du kanskje ha interesse av å lese om mine opplevelser som bruker av New York Marathon, sett UX-blikk.